De sitter limt til datamaskinene sine, eller bærbare datamaskiner som du kanskje foretrekker, og funderer over historiske fakta. Prosjekterer en kombinasjon av ord og figurer, betegner dem som prognoser, og de (vi) er der også som passasjerer i et kjøretøy de kaller et møte. Øynene ruller, blir tørre, munnen åpner, de gjesper, kroppsbevegelser hit og dit, de mister balansen, bena rister, andre ivrige etter smuglede smarttelefoner, ble de også ukomfortable.
Åh! Og de bar notatbøker, maskerte langs korridorer, "Vi skal til et møte", folk vil tro at dette er den typen alvorlige sinn som nasjonen ønsker seg. Bærbare datamaskiner og penner på grep og hender, uten intensjon om å bruke dem. Når det såkalte korstoget går, begynner de å spise pennene, suge dem til munnen og får nå poenget med at de bar dem. Uansett av hvilken grunn de blir brukt. Yeah. De snur seg, hendene som støttet hodet, gikk tunge.
Riper kroppene sine, stirrer sidelengs, øynene mister fokuset, konsentrerer seg om hva de faller på. De begynner å tygge ikke-eksisterende tannkjøtt, åh! Jeg tror det er neglene deres. Den ene lener seg for å strekke seg, andre følger som dyr i en dyrehage. Trangen til å snakke er overveldende, de kan ikke holde det tilbake. "Hvor lenge vil dette møtet vare?" en hørsel høres. De kjeder seg. På et tidspunkt står ansvarlig for å skrive på et hvitt tavle, kalle det 'å tegne'. Et godt øyeblikk å mumle, ikke sant?
De som bar vann, husker nå de grønne tumlene på gulvet, det er ikke vann lenger. Hva i helvete? Er vi på en tørr spell? Kjøretøyet er fremdeles i bevegelse, men i et svimlende tempo, og flytter til et ukjent reisemål, pumpene er for mange til å gå upåaktet hen. De er her i kroppen, men sinnet henger igjen andre steder. Man kan ikke la være å forestille seg hva de tenker på; Er det så ugali (er) han forlot på kjøkkenet i går, handler det om å handle nå som de har noen få mynter på bankkontiene sine, eller hva er det? Noen fortell meg det.
Det lages en spøk, de skifter raskt tankene tilbake til reisen, “Hva sa han? Hvorfor ler du?" Den typen spørsmål som vekker luften. "Mens du var borte søster, i handleposen din ... sa han, ja den, det ..." Hun smiler nå ukontrollert som om hun var en smilende maskin som blir ladet opp. De faller igjen til kaoset. Bare det å være der som mannequiner i en dukelinje. Men igjen, hva informerte egentlig om beslutningen om at de måtte gå ombord på dette kjøretøyet? Bare for å være i, på setene, selv som tilskuere. Andre lurer kanskje på.
Klokken tikker fremdeles, den er nå over fem, å vent, jeg mener halv fem. Overordnede tar en positur, sier han med en klisjé tone “2 minutes please” og går ut, andre følger etter. De de er igjen alene. La oss nå snakke om støy, skal vi? Hele plassen vender seg til en markedsplass, de selger og kjøper småretter. I det minste er den etterlengtede pausen her, ideene om hvordan man kan bruke lettelsen er for aggressive til inneslutning.
Og hvem i all verden har på seg hvite sko med sort dress? Statistikken krever en fordømmende sier hvem som er. Åh! Glemte jeg at vi er tilbake på økt? De kamuflerer seg som kameleoner tilbake til det skallet, den møtestemningen. Det blir nå enda mer lukt, hviskene tar kontroll over møtet, skraping av hode og armhule er på himmelraketten. De har blitt venn med telefonene sine.
De er alle her, på fullt oppmøte og syltetøy pakker rommet. Plutselig er reisen forkortet, de er nå lettet. Neste destinasjon er kjøkkenet for en kopp te og brød. De har vært opptatt, på mange måter enn en. Når de går ut, vil man bane vei for dem og tenke at de har hatt stor innvirkning der de var. Men om han bare visste det, om bare.
Takk for at du delte fantastisk informasjon !!!!!!
Fortsett med å dele.
Du skriver at smaken har bedøvet meg. Mye forpliktet til deg, ekstremt
hyggelig artikkel.
Du skriver at smaken har bedøvet meg.